Tirsdag 17 september og på tide med en aller så liten fisketur.

Turen går til Høvåg og Vestre Vallesverd, og været er ikke så verst vær heller. Det blåser litt, men hvilke dager er det det ikke gjør det? Uansett vær og vind er det morro lell, fordi man aldri vet om det blir storfangst eller ei.smiley


Jeg tenkte å fiske med søkke, krok og reke på den ene stanga, og sluk på den andre. Etter å ha vært ganske rådvill ei stund, med å feste reka på kroken, hadde jeg funnet det lurt å bruke en gummistrikk til å feste den med. Dette holdt ivertfall reka fast på kroken en stund.

En halvtime gikk fort unna, uten at noe skjedde. Slukboksen ble hyppig brukt uten at det resulterte i noe.
Plutselig drar sena fra sprøttet med reka og blyloddet utover. Sakte men sikkert strammer det til og stangtoppen bøyer seg kraftig. Jeg spurter bort, løfter stanga og gjør et kraftig tilslag. Det er fisk på!
Som vanlig er jeg redd for å miste fisken eller at den rett og slett bare skal sette seg fast i noe så hele snøret med søkke og krok ryker. Stanga blir hevet og det kjennes godt at det er noen muskler i andre enden som slåss mot en spent fisker på svaberget. Litt etter litt nærmer fisken seg land, og jeg synes det kjennes ut som en type fisk jeg har fått før. De kraftige huggene og utreisingene minner mistenkelig om berggylta. Før ordet er sagt, så ligger det en halvkilos berggylte i håven.

Avlivinga er alltid spennende, uvitende om de kvasse piggene på fisken skal få lov til å skjære deg opp til blods. Øving gjør dog mester, og en fisk klar til filetrering ligger i posen. Ny reke settes på kroken og kastes ut 10-15 meter fra land.

Etter noen minutters stillhet kjenner jeg et hugg på sluken. Det kjennes ut som en pen fisk, og jeg lurer på hva det kan være. Fisketeknikken min, med sluk til bunns og rykk bevegelser, får meg til å håpe på torsk!

Etter noen minutter med angst for at fisken skal sette seg fast i ulumskheter langs bunnen, kan jeg endelig skimte en hvit buk som seiler sakte opp mot meg fra dypet. Det er en pen torsk på halvannen kilo ja. Småfornøyd avliver jeg fisken og den legges oppi posen med berggylten.

Nå begynner tiden å renne ut, det blir mørkt snart og fiskeren må snart reise hjem igjen. Det var det tenkte jeg, og gjorde klart for å pakke sammen utstyret og dra inn stanga med reke på. Det var da merkelig! Det kjentes nesten ut som det var noe i andre enden her? Javisst! En liten fisk har nok tatt reka, men ikke ruset ut med snøret slik at jeg har kunnet registrert det. Da fisken dukker opp like ved land blir jeg mildt sagt lang i maska. Det var en snodig kamerat der nede i vannkanten. Ser jammen meg ut som det er en flyndre? Min aller første flyndre lander på land ved siden av meg, og den studeres noen minutter. Gleden vokser, da det alltid er spesielt å få noe helt nytt på kroken.


Fornøyd rusler jeg tilbake til bilen mens mørket faller på. Fingrene er litt kalde, ryggen litt vond, men i posen ligger der en berggylt, en torsk og en flyndre.